
Denne dagen, tredje september, hadde jeg bestemt meg for at jeg ALDRI i hele mitt liv skulle ha en tattovering, men jeg ville bli med på Trondheim Tattoo Convention å se på at andre tok det det fordi. Mens jeg ventet tok jeg bilder as usual..




Så etter tre timer, mens Christian tattoverte seg bestemte jeg meg plutselig for at jeg ville ha tattovering allikevel..
Noen av grunnene til at jeg i utgangspunktet aldri ville ha tattovering er fordi jeg synes det kan se veldig useriøst ut, ikke særlig presentabelt, og enn hvis man angrer, og at den vises i upassende anledninger som under brudekjolen osv. Det er ikke særlig pent å ha et hjerte eller eller en kjetting rundt overarma på den mest perfekte dagen i ditt liv. Dessuten ville jeg ikke ha noe bare for å ha noe. En delfin på leggen eller en tribal bak øret har liksom ingen betydning for meg, og det mener jeg er viktig når man først skal ha en tattovering. No offence til de som føler seg offended.
En av grunnene til at jeg plutselig ombestemte meg var fordi jeg ble utrolig nysgjerrig på hvordan det kjentes ut. Er det vondt, eller er det ikke vondt? Er der slik som folk sier? Er det skummelt? Klarer jeg det uten å skrike av smerte? And so on.. Når jeg først blir nysgjerrig er det ikke lett å distrahere meg unna det. En annen grunn er at jeg tenkte "jaja, jeg kaster bort penger på så mye annet allikevel, så hvorfor ikke".
Siden den viktigste kriterien min for tattoveringen var at den skulle være lett å skjule valgte jeg en plass som den sjelden vises. På kanten av håndleddet på venstre hånd. Den vises ikke når jeg har på ei klokke eller et armbånd, og den vises heller ikke de gangene jeg har på lang genser eller jakke. Du skjønner.
Den andre viktige kriterien var at det skulle bety noe. Derfor valgte jeg et diskret, lite hjerte med en M for Mamma. Det er Mamma som har vært (er) den viktigste personen gjennom livet mitt og som har vært der for meg hele tiden, så nå har jeg henne alltid med meg i mitt "andre hjerte". Det er veldig mange andre grunner til at jeg valgte akkurat Mamma, men de vil jeg holde for meg selv.
Dere vet i alle fall hva M betyr og hvorfor!

Her er Christine fra Lillehammer Ta2 studio i gang. Jeg valgte de fordi jeg har hørt mye bra, og fordi jeg kjenner andre som er svært fornøyde med sine tattoveringer der i fra.

Det tok ikke så mye mer enn ti minutter siden den er såpass liten, og her er hun snart ferdig. Jeg var veldig konsentrert på å holde i ro hånda slik at resultatet skulle bli best mulig. Det var ikke vondt i det hele tatt. Følelsen var bare veldig uvant, rar og litt ekkel. Men det var spennende!

Dette bildet tok jeg i Tallinn, da den var fire.fem dager gammel før den begynte å miste skorpen. Jeg var veldig flink til å vaske og smøre den som jeg skulle, og nå er den ferdig grodd tror jeg. Den er trossalt to uker gammel i dag!

Her sere hvor liten den faktisk er. Veldig lett å skjule med andre ord, og det var akkurat det jeg ville. Man kan nesten tro at den er tegnet på med penn, haha!
Det er så rart å tenke på at JEG har tattovering, og det er nok derfor jeg hele tiden glemmer at den eksisterer. Det er mange ganger jeg pluselig ser den, og blir like overrasket hver gang. Slik jeg ser meg selv er jeg ingen person som kler tattoveringer, og siden jeg alltid har sagt at jeg aldri skal ha det, er det ekstra rart. Lurer på hvor lang tid det tar før jeg venner meg på det.
Nå har det gått to uker, og jeg angrer fremdeles ikke. Tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller, med tanke på hvor lett den er å skjule og hva den betyr. Ikke det at jeg har behov for å ha meningene mine klistrert på kroppen for resten av livet, men som sagt så var det nysgjerrigheten og impulsen som styrte meg den dagen, og jeg har ingen tanker eller planer om å ha flere. I promise. Folk sier at når man først har tatt én, så måå man ha fler, men jeg har ikke fått den følelsen enda, så da satser jeg på at den aldri kommer.
Jeg hadde egentlig ingen planer om å legge ut og fortelle om dette på bloggen eller facebook, fordi jeg har ikke et genuint behov for at folk skal vite det eller se den. Men de som kjenner meg vet at jeg har vanskelig for å ikke fortelle ting allikevel.. Det gjelder ikke hemmeligheter altså, da er jeg tett som ei sil! (Neida, jeg er til å stole på)